Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
§ 1Lovens formål
Loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser.Loven skal legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter loven.Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale avtaler som Norge er bundet av.Endret ved lov 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778). § 2Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Også norske statsborgere og juridiske personer kan pålegges plikter etter loven. § 3Lovens forhold til internasjonale regler
Loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. § 4Utlendingers rettsstilling
Dersom ikke annet følger av gjeldende rettsregler, har utlendinger under sitt lovlige opphold i riket samme rettigheter og plikter som norske statsborgere. § 5Nærmere om hvem loven gjelder for
Med utlending forstås i denne loven enhver som ikke er norsk statsborger.Nordiske borgere er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse for å ta opphold eller arbeid i riket, jf. § 55. Kongen kan også fastsette unntak i forskrift for andre utlendinger.For utlendinger tilknyttet diplomatiske eller lønnede konsulære representasjoner i riket, deres ektefeller eller samboere og forsørgede barn, bestemmer Kongen hvilke av lovens regler som skal gjelde. Kongen kan gi særlig forskrift for denne gruppen. Det samme gjelder ansatte i mellomstatlige organisasjoner, oppdragstakere for mellomstatlige organisasjoner eller konvensjonsorganer og personlig ansatte hos utenlandske representanter.For utlendinger som skal ha opphold i riket i forbindelse med gjennomføring av en avtale om mellomstatlig samarbeid som Norge er bundet av, gjelder bestemmelsene om reisedokument, visum og oppholdstillatelse med de unntak som følger av avtalen.Endret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 20 des 2023 nr. 110 (i kraft 24 mai 2024 iflg. res. 24 mai 2024 nr. 811). § 5 aForholdet mellom utlendingsloven og grenseloven under screening etter forordning (EU) 2024/1356
§ 6Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder for riket, herunder for innretninger og anlegg som nyttes på eller er tilknyttet den norske delen av kontinentalsokkelen.Kongen kan i forskrift fravike lovens regler for innretninger og anlegg som nevnt i første ledd, samt gi forskrift om kontroll ved reise mellom disse og norsk landterritorium.Loven gjelder også for Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om utlendingers adgang til Jan Mayen som fraviker lovens regler.Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om kontroll med utenlandske og norske reisende som kommer fra eller reiser til Svalbard.Loven gjelder ikke for norske sjøfartøy i utenriksfart. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om når loven eller regler gitt i medhold av loven får anvendelse for norske sjøfartøy i utenriksfart som anløper norsk havn.Endret ved lover 27 mars 2020 nr. 16 (ikr. 27 mars 2020 iflg. res. 27 mars 2020 nr. 469), 20 april 2018 nr. 8 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638, endring endret ved lov 29 april 2022 nr. 26). Kapittel 2. Visum, kontroll og bortvisning mv.
Endret ved lov 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639).§ 8Reisedokument
Dersom ikke annet er bestemt, skal en utlending som kommer til riket, ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument.Departementet fastsetter kravene for å godta pass eller annet legitimasjonsdokument som gyldig for innreise og opphold i riket.Utlendingsdirektoratet kan i særlige tilfeller frita en utlending fra kravet om pass eller godta annet dokument enn det som følger av de alminnelige reglene. § 9Visumplikt og visumfrihet
Utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i riket, med mindre Kongen i forskrift har gjort unntak fra dette kravet. En utlending som er på norsk grense og som søker beskyttelse (asyl) etter reglene i kapittel 4, eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, har likevel rett til innreise uten visum, med mindre- det foreligger en krisesituasjon med ekstraordinært høye ankomster, og Kongen i statsråd på den bakgrunn har besluttet at det etter individuelle vurderinger kan treffes vedtak på grensestedet om å nekte realitetsbehandling av asylsøknader, eller
- utlendingen ankommer grensen mot nordisk nabostat og Kongen i statsråd har truffet beslutninger som nevnt i § 32 femte ledd om å nekte realitetsbehandling av asylsøknader fremmet på grensen mot den aktuelle nordiske nabostaten.
Utlendinger som har oppholdstillatelse utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet (Schengenland), slik dette er definert i forskrift, og har gyldig reisedokument, er unntatt fra visumplikt.Visum utstedt av et Schengenland gir rett til innreise og opphold i riket i den perioden visumet gjelder for, når denne retten fremgår av visumet.Samlet oppholdstid på Schengenterritoriet for en utlending som er unntatt fra visumplikten i medhold av første eller annet ledd, eller som har adgang til innreise og opphold etter tredje ledd, kan ikke overstige tre måneder i løpet av en periode på seks måneder.Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om hvem som er unntatt fra visumplikt etter annet ledd og om tidsberegningen i fjerde ledd.Beslutninger som treffes av Kongen i statsråd i medhold av første ledd bokstav a, skal fortrinnsvis gjelde for to uker og maksimalt seks uker. Det gjelder ikke plikt til forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 37. Beslutningene kan bare fornyes én gang, men ytterligere én gang dersom behovet oppstår når Stortinget ikke er samlet.Avgjørelse om tillatelse til innreise etter første ledd bokstav a og b kan treffes av politiet og anses ikke som enkeltvedtak.Endret ved lov 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005). Kapittel 3 Opphold i forbindelse med arbeid og studier mv.
Overskriften endret ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324).§ 23Oppholdstillatelse for arbeidstakere som skal arbeide for en arbeidsgiver i riket
Etter nærmere regler fastsatt av Kongen i forskrift kan det gis oppholdstillatelse for å utføre arbeid for en arbeidsgiver i riket når følgende vilkår er oppfylt:- Søkeren er fylt 18 år.
- Lønns- og arbeidsvilkår er ikke dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Dersom slik tariffavtale eller regulativ ikke foreligger, skal lønns- og arbeidsvilkår ikke være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke.
- Søkeren omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller stillingen kan ikke besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Unntak gjelder dersom utlendingen i medhold av internasjonale avtaler som Norge er bundet av, har rett til oppholdstillatelse for å utføre arbeid. Unntak gjelder også for utenlandske sjøfolk som arbeider om bord på utenlandsk registrert sjøfartøy.
- Det foreligger et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art.
Kongen kan fastsette i forskrift at det skal kunne gis forhåndstilsagn om oppholdstillatelse for å utføre arbeid innen bestemte næringsgrener som har behov for ekstra bemanning i avgrensede perioder.Kongen kan fastsette i forskrift at en arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset arbeid (gruppetillatelse). Utlendinger som omfattes av en slik tillatelse, gis etter ankomst til riket individuelle oppholdstillatelser.Kongen kan fastsette i forskrift at en arbeidsgiver kan få adgang til å la en arbeidstaker arbeide mens søknaden om oppholdstillatelse er under behandling (ordning med tidlig arbeidsstart), herunder sette vilkår for at en arbeidsgiver kan omfattes av ordningen, pålegge arbeidsgiver plikter for å benytte ordningen og gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av ordningen med tidlig arbeidsstart.Kongen kan gi utfyllende bestemmelser i forskrift, herunder om innholdet av oppholdstillatelsen, retten til permanent oppholdstillatelse, situasjonen ved arbeidsledighet og tilbakekall av oppholdstillatelsen.Endret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 29 april 2022 nr. 26 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 639). Kapittel 4. Beskyttelse
§ 28Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen- har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
- uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).Ved vurderingen etter første ledd skal det tas hensyn til om søkeren er barn.Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger. Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse.Retten til anerkjennelse som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra.Med de unntakene som er fastsatt av Kongen i forskrift, har også ektefelle eller samboer til en utlending som gis oppholdstillatelse som flyktning etter annet ledd, og flyktningens barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, rett til oppholdstillatelse som flyktning.Når en utlending har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen, skal vedtaksmyndigheten av eget tiltak vurdere om bestemmelsene i § 38 skal anvendes.Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av denne paragrafen og §§ 29 og 30.Endret ved lover 22 juni 2012 nr. 50 (ikr. 1 sep 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 583), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 okt 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005). Kapittel 5. Adgang til opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
§ 38Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket
Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om- utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
- det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,
- det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller
- utlendingen har vært offer for menneskehandel.
I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder- mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,
- de samfunnsmessige konsekvensene,
- hensynet til kontroll, og
- hensynet til respekten for lovens øvrige regler.
Når det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig, eller når andre særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at- tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
- tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens kapittel 6 for utlendingens familiemedlemmer,
- tillatelsen ikke skal kunne fornyes, eller
- at tillatelsens varighet skal være kortere enn ett år.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324). Kapittel 6. Familieinnvandring
§ 39Referanseperson
Med referanseperson menes i denne loven den personen som søkeren ønsker å bli gjenforent med eller å etablere familieliv med. § 40Oppholdstillatelse for ektefeller
En søker som er ektefelle til en referanseperson, jf. § 39, har rett til oppholdstillatelse når referansepersonen er:- norsk eller nordisk statsborger som er bosatt eller skal bosette seg i riket,
- utlending med permanent oppholdstillatelse i riket,
- utlending som har eller får lovlig opphold i riket med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse, eller
- utlending som har oppholdstillatelse etter bestemmelsen i § 34 uten at ordningen med kollektiv beskyttelse har opphørt.
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter første ledd at begge parter er over 18 år, med mindre partene er omfattet av 24-årskravet, jf. § 41 a.Med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet, er det et vilkår at ektefellene skal bo sammen.Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.En søker som ikke har felles barn med referansepersonen og ikke har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge, kan nektes oppholdstillatelse dersom det er mest sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Tilsvarende gjelder særkullsbarn som søker familiegjenforening med en forelder som har fått oppholdstillatelse uten at forelderen har felles barn med referansepersonen eller har levd i et etablert samliv med referansepersonen i utlandet eller i Norge. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift.Oppholdstillatelse til særkullsbarn som nevnt i femte ledd skal som hovedregel nektes dersom referansepersonen (forelderens ektefelle) i løpet av de siste 10 årene er domfelt for overtredelse av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og den straffbare handlingen var begått mot et barn under 18 år, med mindre særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse likevel bør gis. Oppholdstillatelse kan også nektes dersom det er grunn til å frykte at særkullsbarnet vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Dersom forelderens ektefelle er mistenkt eller siktet for et straffbart forhold som kan få betydning for søknaden, skal søknaden stilles i bero. Kongen kan gi nærmere regler om bestemmelsens anvendelse i forskrift.Dersom referansepersonen får opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få oppholdstillatelse. Dersom referansepersonen allerede er gift med en person som er bosatt i riket, kan oppholdstillatelse etter denne paragrafen ikke gis. Dersom referansepersonen tidligere har vært gift med en annen, og det fremstår som mest sannsynlig at de tidligere ektefellene akter å fortsette samlivet, kan oppholdstillatelse nektes.Endret ved lover 8 mai 2009 nr. 23 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 4 des 2009 nr. 1442), 21 juni 2013 nr. 90 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 21 juni 2013 nr. 711), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 jan 2017 iflg. res. 16 des 2016 nr. 1588 og gjelder for søknader som fremmes 1 jan 2017 eller senere). Kapittel 7. Allmenne regler om oppholdstillatelse mv.
§ 54Anvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittelet
Med mindre annet er fastsatt i loven eller forskrift i medhold av loven, gjelder bestemmelsene i dette kapittelet for alle oppholdstillatelser etter loven, med unntak for oppholdstillatelser etter § 74 og kapittel 13. § 55Krav om oppholdstillatelse for å kunne ta arbeid og opphold
En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag, eller som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet, med mindre annet fremgår i eller i medhold av loven.En utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse. Opphold i et annet land som deltar i Schengensamarbeidet, likestilles med opphold i riket. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om beregning av oppholdstiden. § 56Søknad om oppholdstillatelse
Førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i riket.Bestemmelsen i første ledd innebærer ingen begrensning i retten til å søke asyl, jf. § 28, eller til å påberope et vern mot utsendelse, jf. § 73.Utlendingsmyndighetene kan i enkelttilfeller gjøre unntak fra vilkåret i første ledd når sterke rimelighetsgrunner tilsier det.Dersom oppholdstillatelse søkes etter §§ 40 eller 41, og ekteskapet er inngått eller samboerforholdet er etablert i utlandet etter at referansepersonen, jf. § 39, først har vært bosatt i Norge, kan oppholdstillatelse ikke innvilges før referansepersonen har vendt tilbake til Norge og har vært til intervju hos utlendingsmyndighetene, med mindre- saken gjelder en søknad etter § 40, og referansepersonen var til intervju i anledning saken før ekteskapet ble inngått, eller
- søkeren har rett til innreise uten visum.
Kongen kan fastsette unntak fra første og fjerde ledd i forskrift. Kongen kan også gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad om oppholdstillatelse og om gjennomføringen av intervjuer som nevnt i fjerde ledd.Når søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra riket, avslås søknaden på dette grunnlaget. Det samme gjelder når søkeren ikke fyller vilkårene for å reise inn i riket før tillatelse er gitt. Kapittel 8. Utvisning
§ 66Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse
En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises- når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her eller grenseloven, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90,
- når utlendingen for mindre enn fem år siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff. Tilsvarende gjelder ved en ilagt særreaksjon som følge av et straffbart forhold som nevnt,
- når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff, eller for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven:
- når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,
- når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd,
- når utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d, og søkeren også tidligere har fått søknad nektet realitetsbehandlet, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet,
- når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 første ledd bokstav a til c, annet eller tredje ledd, eller ville blitt det ved en vurdering etter disse bestemmelsene, eller
- når utlendingen har søkt eller har hatt urettmessig opphold med grunnlag i et omgåelsesekteskap, jf. § 40 fjerde ledd og § 120 sjette ledd, og omgåelsen anses som bevisst og grov.
Med mindre det vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. § 70, skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises- når utlendingen ikke har overholdt utreisefristen gitt i medhold av § 90 a, eller
- når utlendingen ikke er gitt en utreisefrist
- fordi det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av vedtaket, jf. § 90 a første ledd bokstav a og § 106 d,
- fordi en søknad er avslått som åpenbart grunnløs, eller som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, jf. § 90 a første ledd bokstav b,
- fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot offentlig orden etter § 90 a første ledd bokstav c, eller
- fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser etter § 129 femte ledd.
Dersom forholdet som danner grunnlag for utvisning, er en straffbar handling som ble begått på et tidspunkt hvor utlendingen hadde gyldig midlertidig oppholdstillatelse, gjelder § 67 selv om utlendingen står uten oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet. Ettårsfristen i § 67 gjelder likevel bare dersom utlendingen har fremmet søknad om fornyet oppholdstillatelse, og har rett til fortsatt opphold på samme vilkår inntil søknaden er endelig avgjort, etter reglene i § 61.Endret ved lover 19 juni 2009 nr. 41 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 17 des 2010 nr. 88 (ikr. 24 des 2010 iflg. res. 17 des 2010 nr. 1612), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 12 des 2014 nr. 71 (ikr. 1 jan 2015 iflg. res. 12 des 2014 nr. 1700), 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015), 18 des 2015 nr. 127 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625), 22 apr 2016 nr. 3 (ikr. 22 apr 2016 iflg. res. 22 apr 2016 nr. 407), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 1 sep 2016 iflg. res. 26 aug 2016 nr. 1005, se denne for overgangsbestemmelse), 17 juni 2016 nr. 58 (ikr. 21 okt 2016 iflg. res. 14 okt 2016 nr. 1204), 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 29 mai 2020 nr. 57 (ikr. 1 juni 2020 iflg. res. 29 mai 2020 nr. 1099), 11 juni 2021 nr. 70 (ikr. 1 sep 2021 iflg. res. 11 juni 2021 nr. 1875), 20 april 2018 nr. 8 (i kraft 1 mai 2022 iflg. res. 29 april 2022 nr. 638, endring endret ved lov 29 april 2022 nr. 26), 19 april 2024 nr. 19 (i kraft 15 sep 2024 iflg. res. 19 april 2024 nr. 633), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602). Kapittel 9. Absolutt vern mot utsendelse (non refoulement)
§ 73Absolutt vern mot utsendelse
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav a, med mindre:- utlendingen er utelukket fra beskyttelse etter § 31, eller
- utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunn.
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav b. Vernet etter denne bestemmelsen gjelder også ved situasjoner som nevnt i første ledd bokstav a og b.Vernet etter første og annet ledd gjelder også utsendelse til et område der vedkommende ikke ville være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område som nevnt i § 28 første ledd.Vernet etter første til tredje ledd kommer til anvendelse ved alle former for vedtak etter loven. Vernet mot utsendelse er likevel ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning etter § 66 første ledd bokstav g, § 67 første ledd bokstav e, § 68 første ledd bokstav d eller § 126 annet ledd, men vedtaket kan ikke iverksettes før grunnlaget for utsendelsesvernet er bortfalt.Endret ved lover 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3), 20 jan 2012 nr. 5 (ikr. 1 feb 2012 iflg. res. 20 jan 2012 nr. 37), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 22 juni 2018 nr. 78 (ikr. 1 nov 2018 iflg. res. 5 okt 2018 nr. 1547), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903). Kapittel 10. Organisering av utlendingsmyndighetene
§ 75Utøvelse av myndighet etter loven
Stortinget godkjenner hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen.Loven gjennomføres av Kongen, departementet, Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet, politiet og andre offentlige myndigheter. Dersom det ikke fremgår direkte av loven, bestemmer Kongen i forskrift hvilke oppgaver og hvilken myndighet de ulike offentlige instansene skal ha etter loven.Der politimesteren er tillagt myndighet etter denne loven, kan Kongen i forskrift fastsette at også andre etatsledere i politiet skal ha slik myndighet.Der myndighet etter denne loven er lagt til politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, må den politimesteren gir fullmakt være jurist. § 76Instruksjonsmyndighet og overprøving av vedtak
Vedtak etter loven truffet av politiet, utenriksstasjoner eller andre forvaltningsorganer, kan påklages til Utlendingsdirektoratet. Vedtak etter loven truffet av Utlendingsdirektoratet i første instans kan påklages til Utlendingsnemnda.Departementets alminnelige instruksjonsadgang gir ikke adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolkning eller skjønnsutøvelse i andre saker enn saker om stønad til retur eller tilbakevending etter § 90 g. Departementet kan instruere om prioritering av saker.Departementet kan beslutte at vedtak truffet av Utlendingsdirektoratet til gunst for utlendingen skal overprøves av Utlendingsnemnda. Beslutningen skal treffes senest fire måneder etter at vedtaket ble truffet, være skriftlig og grunngis. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om saksforberedelse, vedtak og klage gjelder ikke for slike beslutninger.Kommer Utlendingsnemnda i en sak etter tredje ledd til at Utlendingsdirektoratets vedtak er ugyldig, skal den oppheve vedtaket og sende saken tilbake til Utlendingsdirektoratet for hel eller delvis ny behandling. Gyldige vedtak kan ikke oppheves eller endres, men nemnda kan avgi en uttalelse om sakens prinsipielle sider.Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om saksforberedelse og Utlendingsnemndas kompetanse i saker etter tredje ledd.Endret ved lover 6 jan 2012 nr. 2 (ikr. 1 mars 2012 iflg. res. 6 jan 2012 nr. 4), 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), 9 mai 2014 nr. 16 (ikr. 9 mai 2014 iflg. res. 9 mai 2014 nr. 625), 20 nov 2015 nr. 94, 15 des 2017 nr. 108, 2 juni 2023 nr. 20 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 2 juni 2023 nr. 778), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602), 20 juni 2025 nr. 84 (i kraft 1 juli 2025 iflg. res. 20 juni 2025 nr. 1125). Kapittel 10 a. (Opphevet)
Kapittel 11. Saksbehandlingsregler
I. Alminnelige regler om saksbehandlingen, behandlingen av personopplysninger m.m.
Overskrift endret ved lov 15 juni 2018 nr. 36 (ikr. 20 juli 2018 iflg. meddelelse 17 juli 2018 nr. 1195.)§ 80Forholdet til forvaltningsloven og personopplysningsloven
§ 80 aParter, fullmektiger og personer med klagerett i utlendingssaker
Kapittel 11 A. Representant for enslige mindreårige mv.
Kapitlet tilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058).§ 98 aAnvendelsesområdet for bestemmelsene i dette kapittelet
Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder for personer under 18 år (mindreårige) som søker om beskyttelse og som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Tilsvarende gjelder når de som har foreldreansvaret ikke lenger er i stand til å utøve foreldreansvaret for den mindreårige.Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder tilsvarende for enslige mindreårige som søker om en begrenset oppholdstillatelse etter særskilte ordninger for personer som antas å være utsatt for menneskehandel i medhold av § 38.Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder tilsvarende for enslige mindreårige som gjennomgår screening etter forordning (EU) 2024/1356, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 6.Vergemålsloven med tilhørende forskrifter, og bestemmelser om verger i annen lovgivning, gjelder så langt de passer.Tilføyd ved lov 13 apr 2012 nr. 15 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 556), endret ved lov 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Kapittel 12. Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff
§ 99Generelt om bruk av tvangsmidler
Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.Det kan anvendes tvangsmidler for å sikre iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et slikt vedtak, med mindre annet følger av de enkelte bestemmelsene i loven eller i forskrift i medhold av loven.Forvaltningsloven gjelder ikke for bruk av tvangsmidler i medhold av loven her, med mindre annet er særskilt fastsatt eller følger av forskrift til loven.Endret ved lover 20 apr 2018 nr. 9 (ikr. 15 mai 2018 iflg. res. 20 apr 2018 nr. 590), 4 april 2025 nr. 7 (i kraft 2 juni 2025 iflg. res. 4 april 2025 nr. 602). § 99 aAnke over kjennelser og beslutninger om tvangsmidler
Kapittel 13. Særlige regler for utlendinger som omfattes av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) og Konvensjon om opprettelse av Det europeiske Frihandelsforbund (EFTA-konvensjonen)
Overskriften endret ved lover 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), 18 des 2009 nr. 132 (ikr. 8 jan 2010 iflg. res. 8 jan 2010 nr. 3).§ 109Saklig virkeområde
Dette kapittelet regulerer retten til innreise og opphold i riket for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.Oppholdsrett etter dette kapittelet gir rett til å ta opphold og til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet i hele riket med mindre det er fastsatt begrensninger i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne loven.Oppholdsrett etter dette kapittelet er ikke til hinder for oppholdstillatelse for utlendinger som nevnt i første ledd etter lovens alminnelige bestemmelser.Kongen kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittelet og om forholdet til lovens alminnelige bestemmelser, herunder for de tilfellene der en utlending som nevnt i første ledd, får oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser. Kongen kan bestemme i forskrift at det skal innhentes og lagres biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk i kort som dokumenterer oppholdsrett i henhold til §§ 118 og 119. I slike tilfeller vil reglene i §§ 64 a, 100 a og 100 b gjelde tilsvarende så langt de passer.Tilføyd ved lov 9 jan 2009 nr. 1 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 30 okt 2009 nr. 1324), endret ved lover 20 apr 2012 nr. 17 (ikr. 20 mai 2012 iflg. res. 4 mai 2012 nr. 401), 12 juni 2026 nr. 31 (i kraft 12 juni 2026 kl. 15.00 iflg. res. 12 juni 2026 nr. 1058). Kapittel 14. Særskilte regler for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn
Overskriften tilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).I. Materielle regler og saksbehandlingen i forvaltningen
Overskriften tilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497).§ 126Betydningen av grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn i saker etter utlendingsloven
Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan det treffes vedtak eller beslutning om å nekte en tillatelse eller rettighet som ellers kunne blitt innvilget etter loven eller forskriften. Tilsvarende kan det settes begrensninger eller vilkår, eller treffes vedtak om bortvisning.Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan det treffes vedtak om utvisning. Vernet mot utsendelse i § 73 første til tredje ledd er ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning. En flyktning etter § 28 første ledd bokstav a kan ikke nektes eller fratas anerkjennelse som flyktning på grunn av grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Dersom en flyktning etter § 28 første ledd bokstav b utvises av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, mister vedkommende retten til anerkjennelse som flyktning. For både flyktninger etter § 28 første ledd bokstav a og b opphører enhver gyldig oppholdstillatelse å gjelde straks det er truffet vedtak om utvisning i førsteinstans, med mindre førsteinstansen, klageinstansen eller domstolen beslutter at denne virkningen skal utsettes. I stedet for vedtak om utvisning kan det treffes vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og av andre rettigheter som er gitt etter utlendingsloven.Det kan ikke treffes vedtak om utvisning eller tilbakekall etter annet ledd dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan en utlending innvilges oppholdstillatelse i Norge, eller det kan treffes annet vedtak eller beslutning til utlendingens fordel.Selv om utlendingen blir utvist, bortvist eller for øvrig får et vedtak som innebærer at vedkommende mangler et lovlig oppholdsgrunnlag, kan ikke vedkommende pålegges å forlate landet i strid med vernet mot utsendelse etter § 73.I tillegg til den retten til fritt rettsråd uten behovsprøving som følger av § 92 første og annet ledd, skal det gis fritt rettsråd uten behovsprøving i forbindelse med saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet, dersom- utlendingen har søkt oppholdstillatelse etter § 28 eller har påberopt seg vernet mot utsendelse etter § 73, og
- saken kan berøre utenrikspolitiske hensyn eller grunnleggende nasjonale interesser.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om forholdet til saksbehandlingsreglene i lovens kapittel 11 og om unntak fra retten til fritt rettsråd.Tilføyd ved lov 21 juni 2013 nr. 92 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 13 des 2013 nr. 1497), endret ved lover 20 mai 2016 nr. 11 (ikr. 20 mai 2016 iflg. res. 20 mai 2016 nr. 509), 16 juni 2023 nr. 58 (i kraft 1 juli 2023 iflg. res. 16 juni 2023 nr. 903). Kapittel 15. Avsluttende bestemmelser
Overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser av 12. juli 1957, med endringer ved overenskomst av 27. juli 1979.
De kontraherende statersom har funnet det ønskelig å skape en friere samferdsel mellom de nordiske stater,som tidligere har innført fullstendig passfrihet for statsborgere i de nordiske stater,som er enige om å tillate utlendinger å reise direkte fra en nordisk stat til en annen sådan stat over et godkjent grenseovergangssted uten å være undergitt passkontroll ogsom i det vesentlige vil streve etter å anvende viseringstvang i samme omfang og som vil søke å etablere en likeartet praksis når det gjelder meddelelse av visering for forretnings-, studie-, turistreiser og lignende kortvarige reiser, er blitt enige om følgende:Art 1
Med utlending forstås i denne overenskomst enhver som ikke er statsborger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige.Med nordisk stat forstås i denne overenskomst Norge (unntatt Svalbard og Jan Mayen), Danmark (unntatt Grønland og Færøyene), Finland og Sverige.Med nordisk yttergrense forstås i denne overenskomst:- landegrense mellom nordisk stat og ikke-nordisk stat,
- flyplass i nordisk stat som har regelmessig flyforbindelse med ikke-nordisk stat,
- havn i nordisk stat som har regelmessig båt- eller fergeforbindelse med ikke-nordisk stat,
- havn og flyplass i nordisk stat som har ikke-regelmessig anløp av skip eller luftfartøy fra ikke-nordisk stat eller fra hvilken skip eller luftfartøy avgår til ikke-nordisk stat.
Tilleggsprotokoll til overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser av 12. juli 1957.
Danmark, Finland, Norge og Sverige, som den 12. juli 1957 sluttet en overenskomst om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser, er blitt enige om følgende tillegg til overenskomsten:
Art 1
(Bortfalt ved overenskomst av 27. juli 1979) Art 2
De retningslinjer for avvisning av utlendinger ved de nordiske yttergrenser som er angitt i overenskomstens artikkel 6, bør gis tilsvarende anvendelse ved spørsmål om å fjerne en utlending fra et av de kontraherende staters territorium innenfor det tidsrom som det ikke kreves oppholdstillatelse for. Art 3
Denne tilleggsprotokoll trer i kraft den 1. juni 1963.Til bekreftelse på dette har de respektive staters befullmektigede underskrevet denne protokoll.Utferdiget i København den 20. mai 1963 i ett eksemplar på dansk, finsk, norsk og svensk. Eksemplaret skal deponeres i det danske utenriksdepartement, som skal overlate bekreftede avskrifter til de øvrige kontraherende staters regjeringer.