«Til helsepersonelloven § 15(...)Til helsepersonelloven § 22
Bestemmelsens første ledd første punktum presiserer at attester og erklæringer skal være så utfyllende og tydelige at formålet oppfylles. Hva dette konkret innebærer vil måtte vurderes fra sak til sak. I noen tilfeller kan formålet anses oppfylt ved en kort attest/erklæring med forholdsvis få opplysninger, mens det i andre tilfeller vil være nødvendig med en mer omfattende redegjørelse for blant annet sykehistorie, foretatte undersøkelser, utført eller planlagt behandling, vurderinger og konklusjon. Bestemmelsen må sees i sammenheng med andre ledd som har en opplisting av opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring.
Av bestemmelsens første ledd andre punktum fremgår at helsepersonellet har en plikt til å avklare eventuell tvil knyttet til attesten/erklæringens formål eller hvilke opplysninger eller vurderinger som skal medtas i attesten/erklæringen.
Bestemmelsens andre ledd inneholder en opplisting av opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring. Opplistingen er ikke ment å skulle være uttømmende, men skal mer ha funksjon som en eksempelliste over opplysninger som det kan være relevant å medta i en attest eller erklæring, jf. bruken av begrepet «blant annet».
Ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal medtas, vil det avgjørende være hvorvidt opplysningene er «relevante og nødvendige» for formålet med attesten eller erklæringen. Dette er en konkret vurdering som vil måtte foretas fra sak til sak og bestemmelsen lister bare opp generelle krav/opplysninger som det kan være aktuelt å stille til en attest/erklæring. Hvilke opplysninger som det i en attest eller erklæring vil være relevant og nødvendig å medta, vil bero på en konkret vurdering av aktuelle sak, hva slags attest/erklæring det er snakk om, det mandatet som eventuelt er gitt osv. Likedan må det vurderes konkret hvor grundig man bør gå inn på de enkelte momenter og hvilke opplysninger som skal utleveres.
Som nevnt i merknadene i tilknytning til § 2 vil det i mange tilfeller følge av særskilte blanketter eller skjemaer hvilke opplysninger som skal medtas og hvilke vurderinger helsepersonellet skal foreta, jf. særlig utstedelse av attester eller erklæringer overfor NAV. Videre er det i merknaden til forskriftens § 2 påpekt at forskriftens begrep «pasienten» også er ment å omfatte de situasjonene hvor helsepersonell utsteder attest eller erklæring, men hvor den person som attesten eller erklæringen gjelder strengt tatt ikke er å anse for helsepersonellets «pasient». Når det i § 4 andre ledd brukes begrepet «pasient» vil derfor dette ofte måtte forstås som «pasienten og/eller den som attesten eller erklæringen gjelder». Eksempel på dette kan være der hvor helsepersonell uten behandlerrelasjon utsteder en sakkyndig erklæring. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt. Dersom ikke annet følger av særskilt lovhjemmel, vil det være pasientens samtykke som setter rammene for hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan utleveres. Helsepersonellet kan ikke i en attest eller erklæring utlevere opplysninger som vil innebære brudd på taushetsplikten.
I bestemmelsens tredje ledd er det for det første stilt krav om at det skal være samsvar mellom attesten eller erklæringens beskrivende del og de vurderinger som blir foretatt. Dernest stilles det krav om at det skal være samsvar mellom de vurderinger som er gjort i attesten/erklæringen og helsepersonellets konklusjon eller anbefalinger.
Bestemmelsen skal gjøre det mulig for pasienten eller mottakeren å etterprøve attesten/erklæringen. Bestemmelsen skal videre hindre at det blir behov for å innhente ny attest/erklæring dersom det tilsynelatende ikke er samsvar mellom attesten/erklæringens ulike deler.
Eventuell tvil eller usikkerhet knyttet til attesten eller erklæringens faktiske grunnlag, vurderinger eller konklusjon, kan være relevante og nødvendige opplysninger for den som attesten/erklæringen gjelder eller for mottakeren av attesten/erklæringen. Slik tvil kan indikere hvilken vekt attesten/erklæringen skal tillegges og det kan også tilsi behov for å innhente ytterligere opplysninger eller nye vurderinger fra annet helsepersonell. I bestemmelsens fjerde ledd er det derfor presisert at det skal fremgå dersom det er knyttet tvil eller usikkerhet til attesten eller erklæringen.
For ordens skyld viser departementet også til enkelte nylig vedtatte endringer av betydning for helsepersonells utstedelse av attester og erklæringer. Helsepersonelloven § 15 nytt andre og tredje ledd trer i kraft fra 1. januar 2009 og samtidig trer det i kraft endringer i helsepersonelloven § 22. Helsepersonelloven § 15 nytt andre ledd innebærer at når helsepersonell forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive faktiske forhold beskrives i en attest, erklæring o.l. til et forsikringsselskap, skal han eller hun ta dette opp med pasienten. Helsepersonelloven § 15 nytt tredje ledd innebærer at når det skal utleveres helseopplysninger til et forsikringsselskap, og selskapet kan forstå disse opplysningene som uttrykk for en alvorlig sykdom, skal pasienten orienteres om dette først, dersom det må antas at han eller hun er ukjent med forholdet. Helsepersonelloven § 22 første ledd, nytt andre punktum innebærer at når det skal utleveres helseopplysninger til et forsikringsselskap, så skal attest, erklæring o.l. utformes slik at forsikringsselskapet ikke får adgang eller kjennskap til opplysninger som den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 annet ledd. Annet ledd er en ordensbestemmelse som maner til varsomhet hos helsepersonell, typisk leger og sykepleiere. Den kan i så måte betraktes som en presisering av varsomhetskravet i § 15 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder bare ved utforming av attest, legeerklæring o.l. til et forsikringsselskap. Det sentrale vilkåret for å utløse informasjonsplikten er at forholdet er spesielt sensitivt, altså mer enn normalt sensitivt. Hva slags opplysninger som er av en slik karakter, vil variere fra person til person. Det avgjørende vil være den enkelte pasients subjektive oppfatning av sine helseopplysninger. Helsepersonellets inntrykk av pasientens syn på det aktuelle forholdet vil stå sentralt. Hensynet til pasienten tilsier at man i tvilstilfeller bør ta et forhold opp med pasienten. (...).
Tredje ledd gjelder helsepersonells plikt til å informere pasienten og følgelig også pasientens rett til informasjon. Hensikten er å forhindre at en forsikringssøker først blir kjent med mistanke om en alvorlig sykdom fra sitt forsikringsselskap og ikke fra det helsepersonellet vedkommende har vært pasient hos, typisk en lege. Ikke enhver opplysning som formidles til et forsikringsselskap vil utløse informasjonsplikten. Det kreves at forsikringsselskapet kan oppfatte informasjonen som en indikasjon på en alvorlig sykdom. Dessuten må det være grunn til å anta at pasienten ikke allerede er kjent med denne mistanken. Også her bør hensynet til pasienten tilsi at man i tvilstilfeller tar opp det aktuelle forholdet med pasienten. Det gjelder for eksempel om man er i tvil om hvorvidt sykdommen er tilstrekkelig alvorlig eller hvorvidt pasienten kjenner til dette allerede. For øvrig gjelder reglene i pasientrettighetsloven kapittel 3 om pasientens rett til informasjon. (...). Lovforslaget begrenser adgangen til å gi ut taushetsbelagte helseopplysninger selv om pasienten i utgangspunktet samtykker til slik utlevering. De opplysninger som ikke kan gis ut til en pasient etter pasientrettighetsloven § 5-1 annet ledd, skal følgelig heller ikke kunne gis ut til et forsikringsselskap.»