Til § 8, første leddTil § 8, andre leddTil § 8, tredje leddBestemmelsen er materielt lik de regler som gjelder for fastlandet. Etter forslaget er det Sysselmannen som får myndighet til å gi tillatelse til askespredning på Svalbard. Dette er i tråd med tidligere praksis og med fastlandsordningen der fylkesmennene har den tilsvarende kompetansen.
I forskriftsforslagets første ledd slås det fast at askespredning ikke skal finne sted i bebygde strøk eller på områder hvor spredning vil være til sjenanse. Videre heter det at Sysselmannen kan sette vilkår for askespredningen. Disse bestemmelsene viser til de vurderinger som skal tas før det gis tillatelse til askespredning på fastlandet. Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet en veiledning (rundskriv F-77-00) der det blant annet fremgår på hvilken måte og hvor spredning av aske som hovedregel kan foregå. Sysselmannen skal for sin avgjørelse følge de samme kriterier.
Veiledningen problematiserer både hvor spredning av aske kan skje til sjøs og hvor det kan skje til lands. Når det gjelder askespredning i sjøen fremgår følgende av veiledningen:
«Departementet vurderer det slik at det er grunnlag for å forstå ordlyden i lovens forarbeider fleksibelt når det gjelder hvilke steder askespredning kan tillates. Dette gjelder særlig i forhold til spredning i sjøen. Det kan således være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. enkelte fjorder. Man behøver således ikke stille krav om at spredning bare kan skje «utaskjærs» slik departementet har gitt uttrykk for tidligere. Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området. Departementet vil ikke anbefale at det blir gitt tillatelse til spredning i elver og vassdrag eller i øvrig ferskvann, med unntak av steder der det er ualminnelig store vannmengder som f.eks. Mjøsa. Dersom bruken av et område er underlagt særskilte restriksjoner etter f.eks. lov om naturvern, vil dette kunne legges vekt på ved behandlingen av en søknad om askespredning.»
Om askespredning på land påpekes følgende i veiledningen:
«Når det gjelder spredning over land kan departementet ikke se at det er grunn til å fastsette noen grense på antall meter over havet i forhold til at det kan skje en spredning. Det er heller områdets karakter som bør være avgjørende. Vi vil imidlertid fremheve at spredning bare bør tillates i områder som ikke er bebygd og der området har et øde preg. [ ... ] Også i disse tilfellene bør man ikke gi tillatelse til spredning i populære utfartsområder, da publikum vil kunne finne en slik praksis støtende.»
Sysselmannen må for sin avgjørelse tilpasse disse retningslinjene til forholdene på Svalbard.
Når det gjelder adgangen til å sette vilkår, fremheves det i veiledningen at det for det første er hensiktsmessig å sette en frist for gjennomføringen av spredningen. Videre ser Kultur- og kirkedepartementet det som en svært god ordning at flere av fylkesmennene krever erklæring fra to vitner om at spredningen har funnet sted og at urnen må tilbakeleveres til krematoriet eller kirkegårdsmyndighetene. Slik sikres det at ikke asken oppbevares ureglementert og at spredningen foregår innen fastsatt frist. Sysselmannen bør på tilsvarende måte vurdere sine prosedyrer i forbindelse med fastsettelse av vilkår knyttet til tillatelse til askespredning på øygruppen.
Annet ledd viser til forskriften § 3. Henvisningen viser til at det er de personer som har rett til grav i Longyearbyen som også kan få tillatelse til askespredning på øygruppen. Hvilke avdøde personer som har rett til grav er som påpekt over gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, på lik linje med at søknad om askespredning vil være det. Videre er kravet til 15 års aldersgrense i samsvar med at man i følge gravferdsloven § 10 må være over fylte 15 år for å selv kunne bestemme kremasjon. Dersom nærmeste etterlatte til barn under fylte 15 år ønsker askespredning, kan imidlertid slik spredning likevel skje, såfremt Sysselmannen ikke finner andre grunner for avslag. Også dersom det kan godtgjøres at person over fylte 15 år ønsket askespredning til tross for at det ikke foreligger skriftlig erklæring, kan Sysselmannen gi tillatelse til dette. Sysselmannen må i det konkrete tilfellet avgjøre om dette ønsket synes tilstrekkelig godtgjort av avdødes etterlatte. I forskriftsforslagets tredje ledd er det gitt bestemmelse om at det ikke kan kreves kirkelig deltakelse ved askespredning. Også denne bestemmelsen er materielt lik fastlandsreglene. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i gravferdsloven fremgår det at det fra kirkelig hold er uttalt at askespredning ikke lar seg kombinere med liturgien for kirkelig gravferd. Det vil også kunne være praktisk vanskelig for kirken å delta ved askespredning.
Forslaget inneholder også en regel om at det ikke i tillegg til askespredning kan nedsettes gravminne på kirkegården eller ved stedet for spredningen. Bestemmelsen er begrunnet i askespredningens hensikt; at asken skal tas opp i naturens eget kretsløp og ikke skal kunne gjenfinnes senere. Samtidig vil forbudet kunne bidra til å ivareta målet om et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Bestemmelsen utelukker også meradministrasjon.