Artikkel 1Formål og virkeområde
Formålet med kvalitetsnormen er å bidra til at villrein, og de ulike villreinområdene, forvaltes på en slik måte at internasjonale forpliktelser overholdes, og at nasjonale målsettinger om ivaretakelse av levedyktige bestander innenfor sine naturlige utbredelsesområder nås. Kvalitetsnormen er retningsgivende for myndighetenes forvaltning i alle saker som har betydning for villrein og skal gi myndighetene et best mulig grunnlag for forvaltningen av bestandene og leveområdene, og faktorene som påvirker disse. Artikkel 2Kvalitetsnormens innhold
Kvalitetsnormen fastsetter grenseverdier for god, middels og dårlig kvalitet for villrein i villreinområder, basert på delnormene bestandsforhold, lavbeiter, og leveområde og menneskelig påvirkning, jf. vedlegg I, II, III og IV. Artikkel 3Kvalitetsmål
Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområdet opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet. Klima- og miljødepartementet og andre berørte departementer kan i samråd beslutte at målet fravikes for hele villreinområdet når viktige samfunnsinteresser veier tyngre enn hensynet til villreinen. Hensynet til villrein veier særlig tungt i fastsatte nasjonale villreinområder. Artikkel 4Klassifisering og påvirkningsanalyser
Miljødirektoratet fastsetter hvilke villreinområder som skal klassifiseres etter kvalitetsnormen, og har ansvar for at det blir utarbeidet en påvirkningsanalyse som, så langt mulig og innenfor rimelige økonomiske rammer, klarlegger årsakene til at et villreinområde ikke oppnår middels eller god kvalitet.Klassifisering og påvirkningsanalyser etter kvalitetsnormen skal utføres av fagmiljø med særskilt kompetanse på villrein og arealbruk og pekes ut av Klima- og miljødepartementet i samråd med berørte departementer. Miljødirektoratet oppnevner, etter forslag fra Villreinrådet i Norge, inntil to lokale representanter som deltar i arbeidet med det enkelte villreinområde.Miljødirektoratet skal publisere oppdaterte oversikter over kvaliteten for villrein i villreinområder. Artikkel 5Tiltaksplaner
Blir en fastsatt kvalitetsnorm for villrein i et villreinområde ikke nådd, eller er det fare for dette, bør Klima- og miljødepartementet i samråd med andre berørte myndigheter utarbeide en plan for hvordan kvaliteten likevel kan bli nådd. Slike planer skal avveies mot hensynet til igangværende virksomhet av stor samfunnsmessig betydning i området. Artikkel 6Endring av kvalitetsnormen
Artikkel 1 til 6 kan endres av Kongen. Endringer i vedleggene kan foretas av Klima- og miljødepartementet i samråd med berørte departementer. Artikkel 7Ikrafttredelse
Kvalitetsnormen for villrein trer i kraft straks. Vedlegg I til kvalitetsnorm for villrein – Klassifisering av tilstanden for villreinbestander i Norge
Landbruks- og matdepartementet har i tråd med kongelig resolusjon 27. april 2018 nr. 638 ansvaret for overvåkingsprogrammer for hjortevilt, Hjorteviltregisteret, Hjorteviltportalen, Jegerregisteret, jegerprøven og jaktstatistikk m.m. Landbruks- og matdepartementet har også ansvaret for bestandsovervåking som grunnlag for høsting, mens Klima- og miljødepartementet har ansvaret for bestandsovervåking som grunnlag for arealforvaltning. Kvalitetsnormen for villrein består av tre delnormer:| 1) | Bestandsforhold: | Kjønns- og alderskorrigert slaktevekt for kalv |
| | Antall kalver per 100 simle og ungdyr |
| | Andel eldre (≥3 år) bukk per voksen (≥1 år) simle |
| | Genetisk variasjon |
| | Helsestatus – forekomst av alvorlig meldepliktig sykdom |
| 2) | Lavbeiter: | Lavbiomasse |
| 3) | Leveområde og menneskelig påvirkning: | Funksjonell arealutnyttelse |
| | Funksjonelle trekkpassasjer |
Vedlegg II til kvalitetsnorm for villrein – Klassifisering av delnorm bestandsforhold
a) Kjønns- og alderskorrigert slaktevekt for kalv
er en sensitiv parameter og gir et godt mål på beitenes kvalitet og bestandens tilstand. Dette beror på at kalvene er de som i størst grad påvirkes av variasjon i miljøforhold, og at vektene på kalvene også reflekterer mattilgangen og vektene på simlene. Høy kalvevekt om høsten øker overlevelse gjennom den første vinteren og øker sjansen for at simlene får sin første kalv som toåring. Slaktevekter samles allerede rutinemessig for en del av områdene, og bør inngå som standard datainnsamling i alle villreinområdene. Ettersom kalvene vokser utover i jakttida, og bukkekalver er tyngre enn simlekalver, brukes 4. september som standardiseringsdato (median fellingsdato) og simlekalver som standard kjønn. Det er fastsatt følgende tilstandskategorier:| Dårlig | Middels | God |
|---|
| <15 kg | 15–18 kg | >18 kg |
b) Antall kalver per 100 simler og ungdyr
kan påvirkes av både ressursbegrensning, predasjon og sykdom. Forventet kalveproduksjon neste vår reflekteres i stor grad av kalvevektene om høsten, og eventuelle avvik fra forventet kalveproduksjon på en gitt vekt vil belyse tap på grunn av andre forhold enn ressursbegrensning. Kalvetellinger gjennomføres normalt ved hjelp av bilder tatt fra fly eller helikopter om sommeren. Et problem med kalvetellinger på villrein, er at dataene er kalv per simle og ungdyr fordi det ikke er mulig å skille ut ungbukker fra simler på bildene tatt fra lufta. Andelen unge bukker (1–2 år) og andelen unge simler som ikke reproduserer vil derfor påvirke beregningene. Variasjon i andelen unge simler som ikke reproduserer er et av forholdene som vi ønsker skal gjenspeiles i «andelen simler med kalv», mens det ideelt sett bør kunne korrigeres for andelen ungbukker som går sammen med simlene og kalvene om sommeren. Det er utviklet modeller som i noen grad kan kontrollere for dette. Det er fastsatt følgende tilstandskategorier for kalv per 100 simle og ungdyr (SU):| Dårlig | Middels | God |
|---|
| <35 | 35–50 | >50 |
Vedlegg III til kvalitetsnorm for villrein – Klassifisering av delnorm lavbeiter
| Dårlig | Middels | God |
|---|
| <132g/m2 | 132–220 g/m2 | >220 g/m2 |
Det er store forskjeller mellom de ulike villreinområdene når det gjelder reinens tilgang til lavdominerte vegetasjonstyper. Tilstanden til lavbeitene representerer en viktig begrensning for vinterbeitegrunnlaget i et område. Å sikre at disse beiteressursene opprettholder god produksjon og unngår unødig beiteslitasje, er viktig for å ivareta villreinområdenes bestandsgrunnlag. Naturlige forskjeller i slitasje på vinterbeitene vil oppstå som følge av mellomårsvariasjon i reinens bruk av vinterbeiteområder, og klimatiske forhold som påvirker tilgang til beitene (snødybde, nedising m.m.). I tillegg vil naturlige eller menneskerelaterte barrierer bidra til at det stedegne beitetrykket vil variere mye innen et område. Eksempelvis er beitetrykket større og dermed lavbiomassen gjennomgående langt mindre i de sentrale og mest brukte delene av et villreinområde. Det anbefales derfor at klassifiseringen baseres på tilstanden i 60 % av vinterbeitearealet.
Klassifiseringen av lavbeiter vil bli gjennomført ved en kombinasjon av satellittovervåking og feltbaserte undersøkelser i noen villreinområder med ulik forekomst av beitelav. For kalibrering av fjernmålingen legges det opp til å samle inn data om tilstanden i lavbeitene hvor man måler lavdekning, lavhøyde og lavvolum i faste felter innenfor noen villreinområder. I tillegg legges det opp til at årlige sammenstillinger av satellittbaserte vegetasjonsindekser og lavbiomasseindeksen som er utviklet for Hardangervidda (LVE) gjennomføres for alle villreinområdene. Biomassemålingen basert på satellittdataene er i utgangspunktet gitt som volum (l/m2), men regnes om og presenteres som g/m2 siden reinens fødebehov vanligvis framstilles med basis i tørrvektmål. Overgangen fra volum til vekt er gitt av sammenhengen: (g/m2 = 22 x l/m2). Kategorien dårlig tildeles dersom minst 60 % av det totale vinterbeitearealet har mindre enn 132 g/m2. Kategorien middels tildeles dersom minst 60 % av arealene har fra 132–220 g/m2. Kategorien god tildeles dersom mer enn 60 % av arealene har mer enn 220 g/m2.
Vedlegg IV til kvalitetsnorm for villrein – Klassifisering av delnorm leveområde og menneskelig påvirkning
Det er en forutsetning at kvalitetsnormen skal være så enkel som mulig, men likevel kunne fange opp kritiske endringer i villreinens arealbruk. Klassifikasjon av hvert enkelt villreinområde bygger på en samlet vurdering av funksjonell arealutnyttelse og funksjonelle trekkpassasjer. Et område med god økologisk funksjonalitet har både gode trekkpassasjer og god tilgang til funksjonsområder.
I begrepet funksjonell arealutnyttelse legger vi at arealene som villreinen bruker gjennom året fyller ulike økologiske funksjoner og at reinen har tilgang til disse. De viktigste funksjonsområdene er sommerbeite, vinterbeite og kalvingsområder. Trekkpassasjer er også viktige funksjonsområder, og er på grunn av sin særskilte betydning tatt ut som en egen måleparameter; funksjonelle trekkpassasjer. Naturlige hindringer som topografi og vassdrag gir flaskehalser som er spesielt sårbare for forstyrrelser, og fysiske naturinngrep eller menneskelig aktivitet kan føre til at trekket blir helt sperret.
Klassifiseringen forutsetter at man har god kunnskap om villreinens arealbruk og trekk. I tilfeller der det er for lite kunnskap vil delnorm 3 måtte klassifiseres som «grå» og ikke telle med i helhetsvurderingen av området etter kvalitetsnormens standard klassifiseringssystem (se vedlegg I).
Det er under utvikling en mal for hvordan kartleggingsarbeidet skal gjennomføres med erfaringer fra kartlegging i de nasjonale villreinområdene. Malen inkluderer identifisering, avgrensning og forankring av såkalte fokusområder, som er et veletablert begrep i villreinforvaltningen. Fokusområder omfatter områder hvor det er identifisert utfordringer knyttet til arealinngrep og menneskelig aktivitet, og der det ofte er behov for avbøtende tiltak for å bedre situasjonen. Avgrensningen av fokusområder bygger på en helhetlig vurdering av landskapsformer/topografi, området sin opprinnelige funksjon for villreinen og de påvirkningsfaktorene en finner i området.
a) Funksjonell arealutnyttelse