Bokstav a:Bokstav b:Bokstav c:Bokstav d:Bokstav e:Endret ved forskrift 10 okt 2019 nr. 1329.For å kunne yte full erstatning for alle dyr som er påvist tapt til eller sannsynliggjort tapt til rovvilt etter § 6 til § 8, forutsettes det at nødvendige vilkår er oppfylt. Slike vilkår vil kunne variere bl.a. med hvilke husdyrarter som benyttes, og hvilke rovviltarter som opptrer. Erstatningsmyndigheten må derfor utøve et skjønn i vurderingen av om alle relevante vilkår er oppfylt. Erstatningsutmålingen skal ses i sammenheng med de forebyggende tiltak som iverksettes. Det er de skadetilfellene som en ikke klarer å unngå, som skal dekkes gjennom erstatningsordningen. Spørsmålet om reduksjon eller bortfall i erstatningen etter forskriften § 4 bokstav a vil bero på en bred vurdering der spørsmålet om hva som vil være relevante handlingsalternativer for å forebygge tap må vurderes opp mot de verdier som står på spill og den foreliggende risiko. Høyesterett har i dom avsagt 10. oktober 2012 redegjort nærmere for hva som ligger i dyreeiers plikt til å handle aktsomt og gjøre det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap. Ved statsforvalterens avgjørelse av om erstatningen helt eller delvis skal falle bort, skal det legges opp til en bred vurdering hvor alle tilgjengelige virkemidler kan trekkes inn, forutsatt at det er rimelig å kreve at den næringsdrivende benytter disse. Her vil ingen virkemiddel etter sin art være utelukket. Det gjelder også tiltak som innebærer at buskapen benytter andre beitearealer enn de som tilligger gården, selv om dette vil kunne bli en mer varig situasjon. Retten til erstatning bygger på den forutsetning at dyreeier selv har et ansvar for å ta nødvendige initiativ for å iverksette relevante forebyggende tiltak, det vil si en slags tilpasningsplikt.
Det forutsettes ikke at dyreeier avvikler driften eller omstiller til annen næringsvirksomhet for å unngå avkorting eller bortfall av erstatning etter denne bestemmelsen.
Dyr på utmarksbeite må være friske. Det er større risiko for å tape syke dyr på utmarksbeite enn friske dyr. Når syke enkeltdyr registreres eller det er forhold i besetningen som kan tyde på utbrudd av sykdom det ikke er vaksinert mot, skal ikke dyr slippes på utmarksbeite.
Det må ikke slippes dyr for tidlig på utmarksbeite. Det må ikke sendes dyr på utmarksbeite før beitet gir tilstrekkelig næring. Reduseres dyrenes kondisjon, øker dette risikoen for at dyret enten blir drept av rovvilt eller tapes av andre årsaker. Spesielt små lam kan være utsatt for predasjon fra blant annet kongeørn og rev i den første tida på beitet (reveskader er ikke erstatningsberettiget). I områder hvor en kan forvente tidlige lammetap kan det settes vilkår fra statsforvalteren eller Mattilsynet. Vilkårene kan gjelde blant annet størrelse på lam og at de er i god kondisjon før de slippes på utmarksbeite. Dette gir en direkte forebyggende effekt.
Lam og morløse lam må ikke sendes for tidlig på utmarksbeite. Lam bør være minst 14 dager gamle ved beiteslipp. Søyer med lam skal ha tilstrekkelig melkeproduksjon i forhold til lammenes behov. Morløse lam kan ikke sendes ut på beite før de har utviklet god drøvtyggerfunksjon med tilstrekkelig fôropptak.
Mottar en dyreeier erstatning for tap til fredet rovvilt, skal besetningen påfølgende år kodemerkes for lammetall.
Forebyggende helsetiltak for å redusere tap og unødvendig risiko skal gjennomføres. Forebygging av sykdommer, snyltedyr og parasittisme er viktig for å hindre tap. Dette sikrer at besetningen består av friske dyr som i større grad kan unngå å bli drept av rovvilt eller gå tapt av andre årsaker. De enkelte helsetiltak er avhengig av hva lokale forhold krever.
Innsanking av dyr fra utmarksbeite skal tilpasses beitekvalitet, værforhold og rovviltsituasjon. Den generelle risiko for tap av husdyr øker jo lenger dyra går ute på beite om høsten. Spesielt i områder med bjørn og jerv, er det høy sannsynlighet for økt skadefrekvens utover høsten. Samtidig øker sjansen for frost og snøfall samt at beiteplantenes kvalitet reduseres. Dyreeier er derfor ansvarlig for å sanke inn dyra ved normal sankedato for området. I tilfeller der husdyr har beitet i utmark etter normal sankedato, skal dyreeier opplyse om årsak til at dette har skjedd.
Dyreeier har selvstendig ansvar for å følge opp en akutt situasjon, herunder på eget initiativ å oppsøke aktuelle tiltak og mulige støtteordninger. Dette omfatter alle tiltak som kan redusere tap av bufe på utmarksbeite uansett tapsårsaker. Det er naturlig at dyreeier selv søker råd og/eller faglig assistanse for å løse problemer som oppstår. Oppstår det akutte situasjoner, enten ved stor uro i flokken, savnede, drepte eller skadde dyr, bør dyreeier henvende seg til statsforvalteren for eventuell utredning av løsninger som kan virke forebyggende.
For tiltak som går utover det som med rimelighet kan forventes iverksatt av brukeren, jf. § 4 bokstav a, kan det offentlige stille til rådighet midler til aktuelle forebyggende tiltak. Slike midler stilles normalt til disposisjon etter søknad fra brukeren. Tilsagn og aksept skal være skriftlig med avklarte økonomiske rammer. Når tilskudd til forebyggende tiltak er gitt, er dyreeier pliktig til å gjennomføre tiltak etter de avtaler som er inngått. Dersom brukeren etter at avtale er inngått likevel ikke følger opp slike tiltak, skal erstatningen avkortes eller bortfalle helt, jf. § 10. Bortfall eller avkorting av erstatning er ikke begrenset til de tilfeller hvor dyreeier har akseptert et tilbud om støtte, eller at bindende avtale om forebyggende tiltak er inngått. Statsforvalteren kan i akutte tapssituasjoner pålegge dyreeier å gjennomføre forebyggende tiltak som et vilkår for eventuell fremtidig erstatning.
De fleste ulveangrep på hund i Norge og Sverige skjer innenfor grensene til et registrert ulverevir samme sesong, og det er løse hunder benyttet til jakt som er utsatt for angrep. Hundeeier som slipper sine hunder innenfor områder med kjent forekomst av fredet rovvilt plikter å vise aktsomhet og så langt som mulig gjøre det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap av eller skade på hunden. Dette innebærer å ta hensyn til kjent kunnskap om rovvilt, herunder ulverevirs utbredelse. Andre skadebegrensende tiltak må også vurderes, som for eksempel bruk av beskyttelsesvest på hunden eller annen jaktform. Dersom hundeeier ikke gjør det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap eller skade på hunden, kan erstatningen i henhold til § 10 avkortes eller bortfalles i sin helhet. Dyreeieren er selv ansvarlig for at dyreholdet er i tråd med lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd og tilhørende forskrifter, herunder også retningslinjer gitt av Landbruks- og matdepartementet og/eller Mattilsynet. Det skal føres tilsyn med dyr på utmarksbeite i et omfang som er tilpasset besetningsstørrelse og lokal risikovurdering. Med tilsyn forstås en inspeksjon av beiteområdet og et nødvendig antall av dyra for å fastslå om det er behov for tiltak. Tilsynsfrekvens vil være avhengig av hvor oversiktlig beiteområdet er og størrelse på besetningen. En målsetting er å hindre unødvendig lidelse hos dyra. I områder der det er kjent at rovvilt er en risikofaktor, må tilsynsfrekvens være høyere enn i områder uten eller med tilfeldig forekomst av rovvilt. Det skal uansett utføres tilsyn minst én gang i uka.
Dyreeier har plikt til å avdekke tap så tidlig som mulig, og det er dyreeiers selvstendige ansvar å sannsynliggjøre at tap er forårsaket av rovvilt. Det er SNO som utfører skadedokumentasjon. Straks et taps- eller skadetilfelle avdekkes, hvor det antas at rovvilt er skadevolder, skal det gis melding til SNOs rovviltkontakter.
Innmelding av kadavre og skadde dyr har bl.a. følgende målsettinger:- gi grunnlag for å yte erstatning til skadelidte, og for å sannsynliggjøre skade i beiteområdet
- bidra til å fastslå hvilken eller hvilke rovviltarter som volder skade innenfor en besetning eller et beiteområde
- øke kunnskap om aktuelle skadevoldere for å iverksette og tilpasse tiltak som kan forebygge skader
- øke den generelle kunnskap om skademønster, skadetidspunkt og tapssammensetning for ulike rovviltarter.
Dyreeiere som unnlater å melde om funn av kadavre og skadde dyr, forhindrer også andre brukere i samme område og forvaltningsmyndigheter i å avdekke/sannsynliggjøre tap, og i neste omgang å iverksette tiltak for å avverge tap. Mangel på innmelding kan derfor forårsake at det ikke oppnås tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne erstatning til andre brukere innenfor et beiteområde. Dersom brukere unnlater å melde fra om kadaverfunn hvor rovvilt antas å være skadevolder skal erstatningsmyndigheten avkorte eller avslå erstatning, jf. § 10. For å kunne gjøre en helhetlig vurdering av skade og tap i en besetning, er erstatningsmyndigheten avhengig av en rekke opplysninger om tapet i besetningen. Dette innebærer også opplysninger som tilsier at rovvilt ikke er årsak til det enkelte dyrs skade eller død. De grunnleggende opplysningene skal opplyses i søknaden. Søknaden leveres elektronisk, jf. § 15. Som vedlegg til søknaden skal det gis opplysninger om individspesifikke data over alle dyr i besetningen. Dette innebærer ID-merker, relasjon mellom søye og lam, samt oversikt over skade-/dødsårsak, herunder sykdomstilfeller.
For medlemmer i sauekontrollen kan man i søknaden samtykke i at erstatningsmyndigheten henter denne typen data fra sauekontrollen. Forutsatt at disse data er korrekte og fullstendige, er kravet om individspesifikke data oppfylt, og søker trenger ikke å levere lister med søknaden.
Erstatningsmyndigheten kan ved behov kreve ytterligere opplysninger.
Dyr gjenfunnet i live etter sendt søknad skal straks varsles statsforvalteren. Dersom slik melding ikke gis skal erstatningen avkortes eller bortfalle.