Begrepet sodd finner man brukt så tidlig som i Soga om Håkon den gode i Norges Kongesoger (Snorre Sturlason, ca. 1220–1230), hvor det omtales at bøndene tvang kongen til å spise sodd av hestekjøtt på et blotgilde på Lade. Begrepet sodd kommer trolig av det gammelnorske ordet «sjoda» som betyr å koke.
Sodd blir ofte tatt frem som den typiske trønderske matretten. I bygde- og historiebøker fra Inn-Trøndelag som handler om tiden fra ca. midten av 1800-tallet og fremover, omtales sodd som festmat ved gjestebud som bryllup og begravelser. Sodd var ofte hovedretten. I Inderøyboka (Bind I, Del II, Andreas Ystad og Ingvald Sakshaug) står det bl.a. følgende om bruk av sodd i bryllup; «så kom «fergongskånå» med soddet i store fat – med kjøtet og potetene oppi. Det første fatet fekk brura. Så vart det sett fleire fat nedover bordet, og det var mange som åt utor samme fat, vanleg 4 stk. 2 på kvar side av bordet». Ved slike gjestebud ble sodd alltid servert sammen med det like tradisjonelle flatbrødet skjenning.
Festsodd fra Trøndelag er produsert etter gammel tradisjon fra bygdene i Innherred. Festsodd fra Trøndelag skiller seg fra andre soddvarianter bl.a. ved at det ikke brukes svinekjøtt, og at poteter og grønnsaker skal kokes for seg og serveres til.
Fra gammelt av og helt opp mot 1970-tallet var det bygdekokkene som holdt ved like kunnskapen om tillaging av tradisjonell sodd. Kokkene hadde sine egne oppskrifter. Når det skulle lages i stand selskap ble det sendt bud på bygdekokkene. De var ofte på plass 1–2 dager i forveien, og var selv med og delte opp slaktet slik at de fikk stykningsdelene slik de ønsket. Det fineste kjøttet som for eksempel låret ble brukt til bollene. Det øvrige kjøttet som skulle bli kjøtterninger ble kokt. Neste dag ble bolledeigen ferdiglagd og bollene trekt i krafta. På selve selskapsdagen ble soddet varmet opp og smakt til, boller og kraft i en gryte og kjøtt og kraft i en annen gryte.
Kunnskapen om produksjon av sodd ble fra ca. 1950-tallet overført til kjøttbedriftene i Inn-Trøndelag. Bedriftene i sammenslutningen kan alle tilbakeføre sine resepter og fremstillingsmåte til bygdekokkene i Inn-Trøndelagsregionen.