Nr. 1 – faglige krav til den som ønsker å bli medlem av organisasjonenNr. 2 – yrkesetiske regler for medlemmeneNr. 3 – plikt til å drive forsvarlig virksomhetNr. 4 – plikt til å gi nødvendig informasjonNr. 5 – plikt til å behandle helse- og personopplysninger på en forsvarlig måteNr. 6 – klagerettNr. 7 – mulighet for utelukkelse av medlemmerNr. 8 – et visst antall medlemmerNr. 9 – registrering i EnhetsregisteretAv bestemmelsens første ledd fremgår at Helsedirektoratet er ansvarlig for godkjenning av utøverorganisasjoner som kan delta i registerordningen. Direktoratet må påse at den enkelte organisasjon oppfyller de vilkår som er fastsatt i forskriften. Vurderingen av om en organisasjon skal godkjennes, må ta utgangspunkt i informasjon som den enkelte organisasjon sender inn. Direktoratet kan utforme særskilt søknadsskjema eller en oversikt over hva slags informasjon utøverorganisasjonene skal sende inn.
I første ledd er det oppstilt ni vilkår som alle må være oppfylt for at en utøverorganisasjon kan bli godkjent. En rekke av disse vilkårene vil indirekte medføre at det stilles krav til den enkelte utøver som er medlem av organisasjonen, jf. blant annet vilkårene om at organisasjonen må ha vedtekter som tilsier at utøveren må forplikte seg til å drive forsvarlig virksomhet, gi nødvendig informasjon til pasienten og å behandle helse- og personopplysninger på en forsvarlig måte. Det er utøverorganisasjonene selv som må fastsette og konkretisere slike krav til medlemmene, samt føre tilsyn med at egne medlemmer overholder disse.
De fleste utøverorganisasjonene har bare medlemmer innenfor en bestemt behandlingsform eller terapiretning. Det finnes imidlertid enkelte utøverorganisasjoner som fremstår som paraplyorganisasjoner og som organiserer medlemmer innenfor en rekke forskjellige behandlingsformer. Typisk eksempel vil kunne være der hvor flere tidligere selvstendige utøverorganisasjoner har slått seg sammen, men fortsatt består av mer eller mindre atskilte enheter knyttet til ulike behandlingsformer/terapiretninger. Utøverorganisasjonen vil til en viss grad kunne fremstå som bestående av flere «underorganisasjoner» eller «del-organisasjoner» som organiserer ulike medlemmer avhengig av hvilken behandlingsform de utøver. I slike tilfeller kan det imidlertid tenkes at en «paraplyorganisasjon» ivaretar enkelte fellesfunksjoner/-organer som alle «underorganisasjonene» skal være underlagt eller forpliktet av. For eksempel kan en paraplyorganisasjon ha et klageorgan eller et yrkesetisk råd som skal være felles for alle «underorganisasjonene.»
Når direktoratet skal ta stilling til om slike paraplyorganisasjoner eller organisasjoner som består av mer eller mindre selvstendige «underorganisasjoner» skal godkjennes, vil direktoratet måtte vurdere om hele utøverorganisasjonen kan godkjennes som sådan, eller om godkjenningen må begrenses til å bare gjelde bestemte «underorganisasjoner». På samme måte vil direktoratet også kunne avslå eller begrense godkjenningen i tilfeller hvor en organisasjon består av flere selvstendige «underorganisasjoner», hvorav enkelte «underorganisasjoner» ikke kan anses for å drive «helserelatert behandling», jf. merknadene til § 2. Som det vil fremgå kreves det i enkelte av vilkårene at utøverorganisasjonen skal ha vedtekter som for eksempel stiller faglige krav for medlemskap eller fastsetter yrkesetiske regler som medlemmene må følge, jf. vilkår nr. 1 og nr. 2. Med dette menes ikke at den nærmere utforming av slike krav eller regler nødvendigvis må være inntatt i selve vedtektene til organisasjonen. Det vil være tilstrekkelig at det av vedtektene fremgår at det stilles slike krav eller er fastsatt slike regler, at disse vil være avgjørende for rett til medlemskap/bindende for medlemmets yrkesutøvelse og at det er inntatt en henvisning til eller angivelse av hvor disse kan finnes. På bakgrunn av vedtektene skal det være mulig for blant annet organisasjonens medlemmer, helsepersonell, helsemyndigheter og pasienter, å kunne identifisere fagkravene/retningslinjene.
For at en utøverorganisasjon skal bli godkjent, må organisasjonen ha fastsatt nærmere bestemte faglige krav for rett til medlemskap. Det er opp til organisasjonen selv å fastsette de faglige kravene for medlemskap, og det må fremgå av organisasjonens vedtekter at det stilles slike krav. Dersom fagkravene i seg selv ikke er inntatt i vedtektene, må det som nevnt av vedtektene klart fremgå at det gjelder særskilte fagkrav, eventuelt hvor disse kan finnes og hvem som fastsetter disse. Ved søknad om godkjenning av organisasjonen må redegjørelse for slike fagkrav i så fall vedlegges sammen med vedtektene.
Helsedirektoratet skal kun påse at organisasjonene har vedtekter som stiller faglige krav til den som ønsker å bli medlem i organisasjonen. Det nærmere innhold av disse skal ikke være gjenstand for godkjenning av direktoratet, men direktoratet må påse at de vedtekter som stiller faglige krav for medlemskap ikke er i strid med relevante lover og forskrifter, for eksempel lov om alternativ behandling av sykdom mv., konkurranselovgivningen osv. Eksempel i forhold til sistnevnte kan være dersom vedtektene inneholder bestemmelser som regulerer konkurransen mellom organisasjonenes medlemmer.
Direktoratet må videre foreta en realitetsvurdering av om det kan sies å foreligge klart fastsatte faglige krav. I forskriften er det ikke inntatt noen nærmere regulering av hva slike fagkrav skal inneholde og hvor detaljerte og omfangsrike de skal være, men det skal likevel være mulig både for offentlige myndigheter, den enkelte utøver som ønsker å bli medlem av organisasjonen, pasienter og andre, å identifisere hvilke fagkrav som organisasjonen setter til sine medlemmer. Organisasjonens faglige krav må foreligge i skriftlig form, og beskrivelsen av fagkravene bør være av et slikt omfang og ha et slikt detaljeringsnivå at de mest sentrale bestanddeler av fagkravene eller hovedtrekkene fremgår. Det kreves således et visst minimum av detaljering og presisjonsnivå ved beskrivelsen av fagkrav. Det vil her måtte foretas en helhetsvurdering, men normalt vil vilkåret måtte sies å være oppfylt dersom det klart fremgår hva slags utdanning eller faglig bakgrunn organisasjonen krever at medlemmet skal ha.
Enkelte utøvere mener at deres behandlingsform i hovedsak bygger på naturgitte kunnskaper og evner hos den enkelte utøver, og dermed slik at den enkelte utøver ikke eller bare i mindre utstrekning kan erverve seg slike kunnskaper og evner gjennom teoretiske og praktiske studier. Dette vil typisk gjelde for healing eller terapeutisk berøring. Også organisasjoner for slike utøvergrupper kan godkjennes dersom organisasjonen klart definerer hvilke egenskaper og kunnskaper det enkelte medlem må dokumentere eller beskrive å ha. I slike tilfeller hvor det ikke foreligger klart definerte teoretiske fagkrav i forhold til den terapiform som utøveren benytter seg av, bør det også legges vekt på om det stilles andre krav av mer faglig karakter til medlemmene, for eksempel krav om visse medisinske eller helsefaglige basiskunnskaper, krav om at det enkelte medlem er forpliktet til å motta veiledning eller ha veiledet praksis, osv.
For å kunne bli godkjent må organisasjonene ha fastsatt yrkesetiske regler som det enkelte medlem er forpliktet til å etterleve i sin virksomhetsutøvelse.
I motsetning til faglige krav som særlig vil omhandle hvilke teoretiske og praktiske kunnskaper som kreves før vedkommende utøver kan bli medlem av utøverorganisasjonen, jf. ovenfor, vil yrkesetiske eller fagetiske regler særlig omhandle hvordan den enkelte utøver skal utøve sin virksomhet. Typiske eksempler vil være regler for hvordan utøveren skal utøve den pasientrettede del av virksomheten, hvordan utøveren skal forholde seg til andre alternative behandlere, til helsepersonell eller helsetjenesten, til offentlige helsemyndigheter, hvordan utøveren skal markedsføre sin virksomhet osv.
Yrkesetiske eller fagetiske regler bør også inneholde regler om informasjonsplikt overfor pasienten, plikt til å la pasienten medvirke i behandlingen, plikt til å innhente informert samtykke fra pasienten til behandlingen. I den forbindelse vises det også til bestemmelsens vilkår nr. 3, 4 og 5 som til en viss grad vil kunne overlappe.
I likhet med hva som gjelder i forhold til vurderingen av organisasjonens faglige krav i henhold til vilkår nr. 1, skal direktoratet heller ikke foreta en vurdering av de yrkesetiske reglenes innhold, men kun påse at organisasjonen har fastsatt slike. Hvorvidt den enkelte organisasjon kan sies å ha fastsatt yrkesetiske regler må bero på en helhetsvurdering. Som utgangspunkt skal det ikke stilles for strenge krav, men også her kreves et visst minimum av detaljering og presisjonsnivå ved beskrivelsen av de yrkesetiske reglene før vilkåret kan sies å være oppfylt. De yrkesetiske reglene eller retningslinjene må foreligge i skriftlig form, og bør også være av et slikt omfang at de dekker de mest sentrale aspekter knyttet til yrkesutøvelsen, jf. momentene ovenfor. Også her skal det være mulig både for offentlige myndigheter, den enkelte utøver som ønsker å bli medlem av organisasjonen, pasienter og andre, å identifisere hvilke yrkesetiske regler som organisasjonen setter overfor sine medlemmer. I likhet med hva som gjelder for vilkår nr. 1, må direktoratet også påse at de yrkesetiske reglene ikke er i strid med relevante lover og forskrifter.
For å bli godkjent må utøverorganisasjonen ha vedtektsfestet at organisasjonens medlemmer må forplikte seg til å drive forsvarlig virksomhet.
Vilkåret tydeliggjør at alternative behandlere har en plikt til å utøve sin virksomhet forsvarlig, og at det også på dette området stilles visse faglighets- og kvalitetskrav til utøverne.
Den enkelte utøverorganisasjon må selv vurdere hva som er å anse for forsvarlig virksomhet innenfor den eller de alternative behandlingsformer som organisasjonens medlemmer tilbyr. Innføring av en slik forsvarlighetsplikt gjennom registerordningen vil derfor i første rekke innebære at medlemmene må forplikte seg til å utøve sin virksomhet i henhold til de kvalifikasjoner de besitter og i samsvar med faglige krav og yrkesetiske retningslinjer fastsatt av utøverorganisasjonen.
Videre vil det være opp til den enkelte organisasjon å vurdere i hvilken utstrekning og på hvilken måte den ønsker å utdype innholdet i dette forsvarlighetskravet. I tillegg til det som følger av organisasjonens faglige krav og yrkesetiske retningslinjer, kan det tenkes at organisasjonen utvikler faglige «bransjestandarder» til utfylling eller konkretisering av fagkrav/yrkesetiske retningslinjer. I den grad det foreligger skriftlige retningslinjer eller «bransjestandarder» vil det være naturlig for utøverorganisasjonen å tillegge disse en viss vekt, for eksempel ved behandling av en eventuell klagesak. Ved at det enkelte medlem må forplikte seg til å drive forsvarlig virksomhet, vil også dette inngå som et vurderingstema klageorganet vil måtte vurdere ved pasientklager, jf. nedenfor om vilkår nr. 6.
For å bli godkjent må utøverorganisasjonen ha vedtektsfestet at organisasjonens medlemmer må forplikte seg til å gi nødvendig informasjon til sine pasienter.
Krav om nødvendig informasjon anses som en sentral pasient-/forbrukerrettighet. At det gis tilstrekkelig informasjon vil være grunnleggende for at pasienten skal kunne foreta veloverveide valg. Informasjonen bør omfatte hva slags behandling som tilbys, i hvilken grad denne kan anses for effektiv, eventuelle bivirkninger, hvor lenge pasienten antas å måtte fortsette med behandlingen før den virker, kostnader forbundet med behandlingen, informasjon om fagspesifikke forklaringsmodeller/virkelighetsforståelse som ligger til grunn for behandlingen osv.
Ved at det enkelte medlem må forplikte seg til å ivareta informasjonsplikten overfor pasienten, vil også dette inngå som et vurderingstema klageorganet vil måtte vurdere ved pasientklager, jf. nedenfor om vilkår nr. 6.
For å bli godkjent må utøverorganisasjonen ha vedtektsfestet at organisasjonens medlemmer må forplikte seg til å behandle helse- og personopplysninger på en forsvarlig måte. Av § 4 i lov om alternativ behandling av sykdom mv. fremgår at alternative behandlere i tillegg er pålagt taushetsplikt. Vilkåret innebærer ikke at alternative behandler pålegges en dokumentasjonsplikt tilsvarende den plikt helsepersonell har til å føre journal etter helsepersonelloven § 39 og § 40, og vilkåret innebærer dermed ikke en plikt for behandleren til ut fra en faglig vurdering å sørge for å dokumentere de undersøkelser som er gjort, den behandling som er igangsatt, effekten av disse og lignende. Med krav om forsvarlig behandling av helse- og personopplysninger, siktes det i denne forskriften imidlertid til at opplysninger som den enkelte utøver får kjennskap til gjennom sin behandlingsvirksomhet, skal oppbevares, behandles og brukes i samsvar med det som følger av personvernregelverket, særlig lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger og forskrift av 15. desember 2000 nr. 1265 til personopplysningsloven. Dersom en utøver velger å føre pasientjournal, vil dette typisk innebære en behandling av helse- og personopplysninger som må skje i samsvar nevnte regelverk. Hovedreglene etter personopplysningsloven er at det for behandling av sensitive personopplysninger (typisk helseopplysninger) vil være nødvendig med konsesjon eller overholdelse av meldeplikt til Datatilsynet. I tillegg må den enkelte utøver ha pasientens samtykke for å behandle personopplysningene (typisk nedtegne opplysninger i en pasientjournal) og utøveren må ved behandlingen av opplysningene overholde de vilkår som følger av eller i medhold av loven. Blant annet er pasienten med hjemmel i personopplysningsloven gitt en rekke rettigheter, for eksempel rett til innsyn, rett til informasjon når det samles inn opplysninger og rett til å kreve retting og/eller sletting av mangelfulle personopplysninger. Utøveren vil måtte sørge for at pasienten kan ivareta sine rettigheter etter loven. For å bli godkjent må utøverorganisasjonen ha vedtektsfestet en klagerett for pasienter. En pasient skal kunne klage til organisasjonens yrkesetiske råd eller et særskilt opprettet klageorgan over et medlems yrkesfaglige adferd.
Den enkelte organisasjon bestemmer selv hvordan klageordningen og saksbehandlingen av klager skal organiseres, herunder saksgang ved pasientklager, sammensetning og arbeidsform for klageorganet/yrkesetisk råd og hvilken myndighet klageorganet/yrkesetisk råd skal ha i forhold til organisasjonens øvrige organer. Det forutsettes imidlertid at klageordningen skal være reell, og da i den forstand at pasienten faktisk har mulighet for å klage, at pasienten innen rimelig tid kan få klagen behandlet av organisasjonens klageorgan, og at klagen behandles av et upartisk og habilt klageorgan, sml. forvaltningslovens § 6 om habilitet. Det er utøverens «yrkesfaglige adferd» som det kan klages på. Begrepet skal tolkes vidt, og det vil således være adgang til å klage på en rekke sider ved virksomheten. Klageorganet skal kunne behandle klager knyttet til «fagligheten» av den gitte behandling, for eksempel om behandlingen har vært i samsvar med det som anses for å være faglige krav og normer for den aktuelle behandlingsformen slik dette er definert eller beskrevet av den aktuelle utøverorganisasjonen. Klageorganet må også kunne behandle klager knyttet til andre aspekter ved behandlerens utøvelse av behandlingsvirksomheten, for eksempel hva slags informasjon som er gitt forut for og underveis i behandlingsforløpet, hvordan behandleren har opptrådt i møtet med pasienten, behandlerens omtale og anbefalinger vedrørende pasientens forhold til den ordinære helsetjeneste eller «skolemedisinsk» behandling, utøverens behandling av helse- og personopplysninger, urimelige økonomiske utlegg for pasienten og lignende. Klageorganet må også kunne behandle klager på at en utøver har drevet virksomhet i strid med lov om alternativ behandling av sykdom mv., for eksempel brudd på reglene om taushetsplikt, reglene om markedsføring eller reglene om hva slags sykdommer eller lidelser utøveren har lov til å behandle.
Klageorganet må være slik sammensatt at det har kompetanse til å behandle saker av faglig karakter, så vel som spørsmål av mer etisk karakter eller forretningsmessig art.
For å bli godkjent må utøverorganisasjon ha vedtektsfestet en mulighet for å utelukke eller ekskludere medlemmer på nærmere fastsatte vilkår.
Det er den enkelte utøverorganisasjon som bestemmer hvilket organ som skal ha myndighet til å beslutte utelukkelse/eksklusjon fra organisasjonen. Slik myndighet kan for eksempel være tillagt organisasjonens styre, eventuelt med krav om at styret på forhånd skal ha innhentet uttalelse fra organisasjonens klageorgan eller yrkesetiske råd. Utøverorganisasjonen må selv fastsette den nærmere saksgang og saksbehandlingsregler for denne type saker.
Likedan må organisasjonen selv bestemme hvilke vilkår som må være oppfylt før det kan treffes vedtak om utelukkelse/eksklusjon, og når disse vilkår skal sies å være oppfylt. I Ot.prp.nr.27 (2002–2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv., er det om dette vilkåret vist til at særlig hensynet til pasientsikkerhet tilsier at en organisasjon skal kunne utelukke/ekskludere medlemmer og at en slik adgang vil kunne bidra til at useriøse utøvere skilles ut. Utelukkelse/eksklusjon bør derfor være mulig dersom en utøver har drevet virksomhet som er i strid med organisasjonens regelverk, for eksempel de fagetiske retningslinjer, eller dersom utøveren har drevet sin virksomhet i strid med det som av organisasjonen anses for å være faglig forsvarlig innenfor aktuelle behandlingsform eller i strid med det som ellers følger av organisasjonens faglige krav. Det vil være naturlig at klageorganets avgjørelse i klagesaker på utøveren blir tillagt vekt ved vurderingen av om et medlem skal utelukkes/ekskluderes. Utelukkelse/eksklusjon bør også være mulig dersom utøveren driver virksomhet som er i strid med lov om alternativ behandling av sykdom, for eksempel utfører behandling som han i henhold til loven ikke har adgang til å utføre eller markedsfører virksomheten i strid med loven eller markedsføringsforskriften. Utelukkelse/eksklusjon bør også være mulig dersom utøveren er straffedømt for overtredelse av nevnte lov med forskrifter. Ved vurderingen av om en utøverorganisasjon skal godkjennes, skal Helsedirektoratet heller ikke i forhold til reglene om utelukkelse/eksklusjon foreta noen faglig vurdering av de nærmere reglers materielle eller prosessuelle innhold, men direktoratet må påse at organisasjonen har vedtektsfestet regler som reelt sett medfører at organisasjonen har mulighet til å utelukke medlemmer på nærmere bestemte vilkår. I likhet med hva som er nevnt tidligere må det imidlertid stilles visse minimumskrav til dette regelverket før vilkåret kan sies å være oppfylt. Som utgangspunkt skal det ikke stilles for strenge krav, men også i disse tilfellene må det kreves et visst minimum av detaljering og presisjonsnivå ved beskrivelsen av den vedtektsfestede muligheten for å utelukke/ekskludere medlemmer før vilkåret kan sies å være oppfylt. Også her må det være mulig både for offentlige myndigheter, den enkelte utøver som ønsker å bli medlem av organisasjonen, pasienter og andre, å identifisere hvilken adgang og på hvilke vilkår utøverorganisasjonen kan utelukke/ekskludere medlemmer.
For å bli godkjent må utøverorganisasjon ha minst 30 medlemmer. Et slikt minimumsantall medlemmer vil være nødvendig for at organisasjonen skal kunne ha et reelt klageorgan, og for å kunne drive dette klageorganet på en forsvarlig måte. Videre vil det være nødvendig med et visst antall medlemmer slik at organisasjonen har tilgang til nødvendige personellressurser for å kunne drive faglig og yrkesetisk oppdatering og utvikling ovenfor organisasjonens medlemmer.
Med «medlemmer» siktes det i forskriften til fullverdige medlemmer av organisasjonen, og som selv driver eller har drevet behandlingsvirksomhet. Med sistnevnte siktes det til tidligere utøvere som for tiden ikke driver behandlingsrettet virksomhet, for eksempel på grunn av arbeid med tillitsverv i organisasjonen, svangerskapspermisjon, permisjon på grunn av sykdom eller som driver med etter-/videreutdanning. Støttemedlemmer eller studentmedlemmer i organisasjonen vil imidlertid ikke være å anse for «medlemmer» i henhold til bestemmelsen.
For å motvirke eventuelle uheldige utslag av en så vidt bastant regel, er det åpnet for at Helsedirektoratet kan dispensere fra kravet om minst 30 medlemmer dersom særlige grunner tilsier dette, jf. nærmere om dette nedenfor i merknadene til bestemmelsens andre ledd.
Av hensyn til forenkling og samordning av opplysninger er det hensiktsmessig at utøverorganisasjonenes organisasjonsnummer kan brukes i forhold til registerordningen for utøverne. Utøverorganisasjoner som ønsker å bli godkjent som organisasjoner i registerordningen for alternative behandlere, må derfor være registrert i Enhetsregisteret ved Brønnøysundregistrene.
Krav om registrering i Enhetsregisteret gjør at oppdateringer til utøverregisteret kan hentes fra andre registre, og Brønnøysundregistrene vil da ha større mulighet for å følge opp dersom en organisasjon mister sin godkjenning fra Helsedirektoratet.
Av § 3 andre ledd fremgår at Helsedirektoratet kan godkjenne utøverorganisasjoner som har færre medlemmer enn det som følger av første ledd nr. 8 dersom «særlige grunner foreligger». Det vil bare unntaksvis være adgang til å gjøre unntak fra kravet om medlemsantall, og det vises i den forbindelse til ovenstående begrunnelse for å kreve et visst antall medlemmer i en organisasjon. Det er bare vilkåret om antall medlemmer som kan fravikes, og de øvrige vilkår som følger av forskriftens § 3 første ledd, må uansett være oppfylt for at en utøverorganisasjon skal kunne godkjennes. Dette innebærer at også disse organisasjonene må ha vedtekter som blant annet stiller faglige krav til medlemmene, yrkesetiske regler, en klageordning og mulighet for utelukkelse av medlemmer. I henhold til femte ledd må Helsedirektoratet informere Brønnøysundregistrene om de til enhver tid godkjente utøverorganisasjoner. Som det fremgår av forskriftens § 2, jf. § 5, vil Brønnøysundregistrene ikke kunne registrere en utøver med mindre han/hun er medlem av en godkjent utøverorganisasjon, og Brønnøysundregistrene må derfor ha oppdatert oversikt over godkjente organisasjoner. Dersom en utøverorganisasjon nedlegges, for eksempel som følge av sammenslåing med en annen utøverorganisasjon, må direktoratet varsle Brønnøysundregistrene. Tilsvarende må Brønnøysundregistrene varsles dersom en organisasjon ikke lenger er godkjent, for eksempel dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller vilkårene for godkjenning eller dersom direktoratet av andre grunner finner å måtte tilbakekalle en tidligere gitt godkjenning, jf. bestemmelsens fjerde ledd.